Velkommen til Ballmagasinet - fotballnyheter, innsikt og ren fotballglede. Har du søkt etter informasjon om den målfarlige trønderen som headet Norge til seier mot Spania i EM 2000, herjet i Premier League med Tottenham og sanket både seriegull og toppscorertittel med Rosenborg? Da har du kommet helt rett.
På denne siden finner du en komplett guide til Steffen Iversens karriere - fra barneårene på Tempe til de største scenene i Europa, fra jubelropene på Lerkendal til Wembley-triumfen i Ligacupen. Vi tar deg gjennom:
- Oppvekst og gjennombruddet i Rosenborg
- Eventyret i Tottenham Hotspur og livet i Premier League
- Gulljakt med Vålerenga og mesterlige comebacks i RBK
- Uforglemmelige øyeblikk med landslaget - VM 1998, EM 2000 og mer
- Spillestil, statistikk, meritter og ettermæle
Enten du er nostalgisk RBK-supporter, Tottenham-fan, landslagsromantiker eller bare fotballhistorie-entusiast, vil denne artikkelen gi deg alt du trenger. Gjør deg klar til å gjenoppleve headinger, målfester og legendariske øyeblikk - Steffen Iversen-stilen, slik bare Ballmagasinet kan servere det.
Steffen Iversen: Karriere i korte trekk
Steffen Iversen vokste opp i Trondheim med ballfølelse nærmest skrevet i gener, som sønn av RBK-ikonet Odd «Ivers» Iversen. Allerede i tenårene forente han arvet talent med egen rå kraft og sto frem som neste store spiss fra Lerkendal-akademiet.
Gjennombruddet kom i 1995 da Rosenborg herjet både i Tippeligaen og i Europa. Med kliniske avslutninger og kompromissløst hodespill skjøt Iversen klubben til seriegull før reisen gikk videre til Tottenham Hotspur. I London befestet han navnet sitt blant Premier League-profiler med 17 nettkjenninger i debutsesongen og en avgjørende rolle i Ligacup-triumfen 1999. Etter flere år preget av både storspill og skader vendte han hjem, først til Vålerenga og deretter til et nytt gullrush i Rosenborg. Høydepunktet på norsk jord kom i 2006 med toppscorertittel og enda et seriemesterskap.
På landslaget er han evig koblet til sommeren 2000: en majestetisk heading mot Spania gav Norge seier i åpningskampen i EM - et signaturøyeblikk som sementerte Iversens plass i historiebøkene. Totalt 79 A-kamper og 21 mål vitner om en spiss som leverte når det virkelig gjaldt.
Derfor omtales Iversen Steffen fremdeles som målscoreren med timing, styrke og et vinnende instinkt - en referanse for kommende generasjoner angripere. I resten av artikkelen får du den komplette reisen: fra oppveksten i Trondheim via Premier League-glans til rutinerollen som mentor; en detaljert analyse av spillestil og taktisk bruk; harde fakta i form av tall, titler og utmerkelser; samt et blikk på livet etter toppscenen og det varige ettermælet. God lesning!
Oppvekst og Rosenborg-gjennombruddet
Trondheims gater var fulle av snøballer, parklys og fotballprat da Steffen Iversen ble født i november 1976. Som sønn av legendariske Odd «Ivers» Iversen var ballen nærmest en forlengelse av barnefoten, og Ranheim-bakken ovenfor familiehjemmet fungerte som både ballbinge og friluftsakademi. Faren lærte ham tidlig betydningen av første touch og kølig avslutning; resten kom gjennom utallige timer på løkka der venner byttet roller fra Eggen-elver til Champions League-stjerner.
Selv sier Steffen Iversen at han aldri følte press, bare muligheter. Rosenborgs juniorlag var på midten av 1990-tallet et kraftsentrum i norsk ungdomsfotball, og unggutten dominerte som både tilrettelegger og avslutter. Hurtige vendinger, presis timing i hodedueller og en imponerende ro foran mål gjorde ham til et naturlig valg da A-lagstrener Nils Arne Eggen skimtet et kommende generasjonsbytte.
I 1994 fikk Steffen Iversen sin A-lagsdebut i Tippeligaen - ett år før han egentlig fylte opp «talentskjemaet» klubben opererte med. Han startet gjerne ute til venstre i 4-3-3-formasjonen, men trakk innover som skyggespiss for å utnytte en markant høyre fot. Allerede den andre seriestarten smalt han inn en volley mot Kongsvinger som ble stående som en tidlig signatur: teknikk, kraft og instinkt slått sammen i ett øyeblikk.
Gjennom 1995-sesongen etablerte Steffen Iversen seg som fast makker til Harald Brattbakk. Duoen kombinerte klinisk avslutningsevne med løpsstyrke, noe som ga Rosenborg et ekstra gir ute i Europa. Publikum husker særlig returoppgjøret mot Blackburn i Champions League-kvaliken: et innøvd cornerløp fra Vegard Heggem fant pannen til unggutten som stanget RBK til gruppespill. Med ett var navnet hans på blokka til speidere fra hele kontinentet.
Mens Trondheim pustet fotball, ble Steffen Iversen symbolet på klubbens evne til å produsere internasjonale spillere. Nils Arne Eggens offensive filosofi om «gjennombruddshissighet» kledde spissens direkte spillestil. Eggen ba om raske beslutninger, høy intensitet og relasjonsfotball - kvaliteter som den talentfulle trønderen allerede hadde internalisert gjennom familiens fotball-DNA.
Nettopp derfor passet Steffen Iversen perfekt inn da Rosenborg skrev norsk fotballhistorie med sitt første Champions League-gruppespill. I hjemmekampen mot Porto sendte han RBK i ledelsen etter et soloraid som begynte på egen halvdel. Scoringen ble dagens forside på flere europeiske sportsaviser og sementerte hans rykte som den heteste angrepstalenten i Skandinavia.
Tottenham-scoutene merket seg Steffen Iversen allerede den kvelden. Premier League trengte en bevegelig spiss med luftstyrke, og samtidig sto norske spillere høyt i kurs etter suksessen til Øyvind Leonhardsen og Egil Østenstad. London-klubben bød fem millioner pund - da tidenes høyeste sum for en Tippeliga-spiller - og både spiller og klubb forsto at muligheten var for god til å avvise.
Dermed ble overgangen for Steffen Iversen i januar 1996 sluttakorden på et eventyrlig trøndersk introduksjonskapittel. Veien fra den snødekte bakgården på Ranheim til lysskjæret fra White Hart Lane var like deler romantikk og logikk: en naturlig videreføring av Rosenborg-skolen og en ny scene for spissens stadig mer sofistikerte ferdigheter.
Tottenham Hotspur: Premier League-år, cuptriumf og motgang
Overgangen fra Rosenborg til Tottenham i desember 1996 var et drømmesteg for Steffen Iversen. 20-åringen ankom White Hart Lane med stempel som én av Skandinavias mest lovende angripere, men tilpasningen til Premier League krevde både fysikk og mentalitet. Glenn Hoddle og senere George Graham plasserte nordmannen som fleksibel spiss i et 4-4-2-system der han vekslet mellom å ligge dypt som oppspillspunkt og true bakrom sammen med Teddy Sheringham, Chris Armstrong og senere Les Ferdinand. Med sin kombinasjon av kraft, hodestyrke og teknisk touch fant Iversen raskt rytmen: allerede i debutsesongen nettet han i viktige kamper mot Liverpool og Coventry, noe som befestet hans plass i startelleveren.
Ligacup-triumfen 1999 står som det klare høydepunktet. Iversen leverte både mål og målgivende på veien til finalen, og i selve Wembley-oppgjøret mot Leicester var det hans stuss som startet angrepet som endte i Allan Nielsens seiersmål på overtid. Pokalen gav Spurs sin første tittel på åtte år, og feiringen sementerte Steffen Iversen som fan-favoritt. Engelske tabloider beskrev «The Norwegian Finisher» som en komplett luftstyrke, mens BBC trakk frem evnen til å skape rom for medspillere.
I Europa var nordmannen også toneangivende. I UEFA-cupen 1999/2000 senket han Kaiserslautern med en presis heading på hjemmebane, og året etter ble det scoring både mot Røde Stjerne og NK Maribor. Totalt leverte han 17 mål i alle turneringer sesongen 1998/99 - hans mest produktive periode i London.
Ferdigheter som skapte overskrifter
- Hodespill: Med 187 centimeter og presis timing vant han 60 % av sine luftdueller, noe som gjorde Tottenham farlige på innlegg og dødballer.
- Avslutninger med begge bein: Ni av 36 Premier League-mål kom med venstre fot, et tall som understreket allsidigheten.
- Link-up play: Iversen kombinerte gjerne dybdeløp med nedfallsjobbing, og spilte fram spissmakker Sheringham til seks ligamål i 1997/98.
Men karrieren i Nord-London var ikke uten motgang. Gjentatte lyskestrekk og en stygg ankelskade i 2000/01 reduserte både tempo og eksplosivitet. Periodevis formsvikt gjorde at han vekslet mellom benk og bane da toppscorerduoen Robbie Keane og Les Ferdinand tok over spissplassene. Likevel svarte Steffen Iversen ofte når det gjaldt: et saksespark mot Southampton i 2002, dobbeltmøtet med Chelsea der han utlignet i siste minutt, og ikke minst hat-tricket mot Bradford i januar 2000 - det første av en nordmann i Premier League.
Skadeproblematikken påvirket også landslagsrollen; manglende kamptrening førte til at Ole Gunnar Solskjær og John Carew ble foretrukket i enkelte kvalifiseringskamper. Tottenham-supporterne forble imidlertid lojale. «Iversen, he’s one of our own» runget fra Park Lane End hver gang den blonde trønderen entret banen, og han ble kåret til «Player of the Month» av fansen i mars 2000.
I pressen ble han ofte målt opp mot storheter som Alan Shearer når det gjaldt hodespill, mens ekspertene roste hans evne til «å gjøre en middels innleggspasning om til en målsjanse». Samtidig pekte kritikerne på behovet for større stabilitet. George Graham oppsummerte det treffende: «Når Steffen Iversen er skadefri, spiller Tottenham med én mann mer i boksen.»
Til slutt veide skadeperiodene tungt. Kontraktforhandlingene i 2003 strandet, og den norske spissen forlot klubben med 170 kamper og 64 mål på merittlisten. Selv om troféskapet bare rommer én engelsk pokal, ga årene i Spurs erfaringen og statusen som skulle bli avgjørende da han senere løftet Vålerenga og Rosenborg til nye triumfer. Og for mange Tottenham-fans er minnene om skandinavisk kraft, silkemyke touch og et ikonisk Wembley-løp fortsatt ferske - et bevis på at Steffen Iversen satte sitt tydelige stempel på klubbens moderne historie.
Vålerenga og returen til Rosenborg: Gull, mål og lederskap
Etter åtte år med flomlys i England vendte Steffen Iversen hjem til Tippeligaen vinteren 2004/05. Motivasjonen var todelt: kroppen trengte jevnlig spilletid etter skadeperioder i Tottenham og Wolverhampton, og familien ønsket roligere omgivelser enn det Premier League kunne tilby. Vålerenga, med ambisiøse Kjetil Rekdal ved roret, solgte prosjektet om seriegull i hovedstaden - noe Iversen, Steffen opplevde som et perfekt springbrett for å gjenreise formen.
I Oslo fikk Steffen Iversen plass i et fleksibelt 4-3-3-system der han vekslet mellom midtspiss og hengende rolle bak Daniel Fredheim Holm. Angrepstrioen var spekket med fart, og veteranens evne til å holde på ballen og slippe den videre gjorde Vålerenga mer uforutsigbart. I sesongen 2004 bidro han med ni ligamål, hvorav det avgjørende hodestøtet mot Bodø/Glimt to runder før slutt sendte gulldrømmen helt til siste spilledag. Oslo-klubben endte til slutt ett poeng bak Rosenborg, men Rekdal omtalte signeringen som «katalysatoren som ga oss troen på tittelen».
Da Vålerenga endelig løftet seriegullet i 2005, var angriperen Iversen ofte plaget av småskader, men rutinert nok til å styre tempoet i kamper. Seks scoringer på tolv starter illustrerer effektiviteten: han trengte ikke 90 minutter for å sette preg. På treningsfeltet la han særlig vekt på avslutningstrening med unge Christian Grindheim og Moa Abdellaoue, en tidlig mentorrolle som senere skulle definere ham.
Høsten 2006 kom den emosjonelle returen til Lerkendal. Rosenborg trengte en erfaren boksspiller etter at Frode Johnsen forlot klubben, og Steffen Iversen lengtet etter å avslutte karrieren der eventyret startet. I Eggen-arvtaker Per Mathias Høgmos 4-4-2 tok han plassen ved siden av Øyvind Storflor/Sivertsen i en klassisk spissduo. Resultatet ble 17 seriemål, toppscorertittel og nok et gull til Trondheim - klubbrekord nummer tolv.
Comebacket handlet like mye om lederskap som nettkjenninger. På Lerkendal la Iversen Steffen om treningsrutinen: mer styrke, mindre sprint, men desto større fokus på førsteberøring og hodespill. Det ga utslag i avgjørende øyeblikk, som hat-tricket borte mot Start i seriefinalen 2006, den saksesparkaktige utligningen mot Brugge i Champions League-kvaliken 2007 og lobben over Rune Jarstein da Rosenborg sikret gull i 2009.
Trønderen fungerte samtidig som uoffisiell spisstrener. Markus Henriksen har senere fortalt hvordan «hver eneste pasning på én touch» under småbanespill ble korrigert av Steffen Iversen: «Ryggen strak, hodet opp - ta deg tid!» Denne tilstedeværelsen i garderoben skapte en kultur der erfaring ble delt videre i stedet av å forsvinne med generasjonen som la opp.
Taktisk brukte Rosenborg ham mer som oppspillspunkt jo eldre han ble. Med lavere bakromshastighet dro han ofte ned i mellomrommet for å trekke med seg stopperne, åpne rom for kantene og distribuere via sin presise høyrefot. Samtidig beholdt han dødballstyrken, både offensivt og defensivt. Dette gjorde det mulig for trenerne å veksle mellom 4-4-2, 4-3-3 og diamant uten å miste tyngde i boksen - så lenge Steffen Iversen befant seg i nærheten av det berømte femmetersfeltet.
Den siste gullsesongen i 2010 ble et studie i tilpasning. Skader begrenset ham til 21 seriekamper, men 11 mål og fire målgivende - inkludert chippen mot Ålesund som sikret poenget da Molde pustet Rosenborg i nakken - beviste fortsatt klasse. Trener Nils Arne Eggen oppsummerte det treffende: «Når vi må ha det lille ekstra, sender vi ballen mot Steffen. Han vet alltid hva som må gjøres.»
Gjennom perioden i Vålerenga og returen til barndomsklubben befestet Steffen Iversen sitt ettermæle som ligaens mest komplette veteranspiss. Han kombinerte smartness, timing og lederegenskaper på en måte som sørget for gull til to ulike klubber, mens han samtidig forankret en kultur der rutine ikke er en hvilepute, men et verktøy for neste generasjon.
Steffen Iversen på landslaget: VM 1998, EM 2000 og klassiske øyeblikk
Før han ble et fast innslag på A-landslaget, markerte Steffen Iversen seg som målgarantist for Norges U-landslag. Allerede som tenåring dominerte han i U17 og U18, før han i 1998 var med på å sikre bronse i U21-EM i Romania. Her viste han mye av det som senere skulle bli varemerket: kompromissløse dueller i luftrommet, kliniske avslutninger og en nesten instinktiv evne til å time løpene inn i boksen.
A-landslagsdebuten kom våren 1998 i en vennskapskamp mot Saudi-Arabia. Nils Johan Semb, som etter hvert tok over som landslagssjef, likte kombinasjonen av fysikk og teknikk hos Steffen Iversen og ga ham raskt tillit i kvalifiseringskamper. Sammen med Tore André Flo dannet han et spisspar som ga Norge flere taktiske strenger å spille på: Flo strakte motstanderens forsvar i bakrom, mens Iversen kunne trekke ned i banen og fungere som oppspillspunkt før han stormet inn i feltet på innlegg.
VM 1998 i Frankrike ble hans første store mesterskap. Han startet riktignok på benken mot Brasil, men bidro med friske bein i de siste minuttene av den mytiske 2-1-seieren. Erfaringen fra verdens største scene gjorde Steffen Iversen enda viktigere i den påfølgende EM-kvalifiseringen, der han noterte seg for avgjørende scoringer mot Slovenia og Hellas. Hans evne til å vinne nærkamper høyt i banen ga laget sårt tiltrengt offensiv tyngde i kamper som ellers ble låst.
Høydepunktet kom i EM 2000. I åpningskampen mot Spania på De Kuip var stillingen 0-0 da Bjørn Otto Bragstad løftet en høy ball inn i feltet. Med millimeterpresis timing steg Steffen Iversen til værs mellom to spanske stoppere og stanget inn 1-0. Målet sikret Norges første - og hittil eneste - seier i en EM-sluttspillskamp og har siden blitt stående som et av norsk fotballs mest ikoniske øyeblikk. TV-bildene av den jublende spissen, med det lange håret flagrende og lagkamerater rundt seg, er fremdeles fast inventar i enhver kavalkade over store norske idrettsbragder.
Etter EM fortsatte han som sentral brikke under både Semb og Åge Hareide. I kvalifiseringen til VM 2002 leverte Steffen Iversen viktige nettkjenninger mot Armenia og Polen, og i årene som fulgte delte han spissansvaret med John Carew og Ole Gunnar Solskjær. Selv da skader reduserte hurtigheten, beholdt han plassen på grunn av sitt overlegne hodespill og erfaring i pressede kamper. Kampen mot Skottland på Hampden Park i 2004, der han headet inn 1-0 fra nesten død vinkel, er et klassisk eksempel på hans evne til å dukke opp når det virkelig gjaldt.
I media ble Steffen Iversen ofte omtalt som en «stor kamp-spiller». Supporterne satte pris på den ureddheten han viste mot fotballstorheter som Maldini og Puyol, mens trenere fremhevet kombinasjonen av rå fysikk og fotballforståelse. Han avsluttet landslagskarrieren i 2011 med 79 kamper og 21 mål, tall som cementerer statusen hans som en av de mest pålitelige spissene Norge har hatt. Duellkraften, den presise timingen i boksen og den rolige tilnærmingen i hektiske sluttminutter gjør at Steffen Iversen fortsatt trekkes fram som et forbilde for unge norske angrepsspillere.
Slik spilte Steffen Iversen: styrker, roller og utvikling
Steffen Iversen var aldri den raskeste spissen på banen, men få angripere leste rom og forsvarslinjer like intuitivt som ham. Han startet ofte i skulderhøyde med siste forsvarer, ventet på riktig øyeblikk og tok ett presist steg frem i det innlegget ble slått. Denne mikrodoseringen av løp gjorde at han sjelden ble fanget offside, samtidig som han alltid var først på ballen i boksen. Den samme timingen preget også hans arbeid defensivt; den tidligere Tottenham-proffen visste når han måtte falle ned for å stenge pasningsveier og når han kunne bli høy for å true på kontring.
I luftrommet var Steffen Iversen et mareritt for midtstoppere. Med 1,83 på strømpelesten kombinerte han tyngdepunkt og spenst med headingsteknikk innlært på treningsfeltet til Rosenborg. Han hang lenge i svevet, vred hodet i siste sekund og styrte ballen målrettet - som i den berømte scoringen mot Spania i EM 2000. Hodespillet ga lagene hans en direkte dimensjon: backene kunne slå tidlige innlegg, og dødballene ble rene målsjanser fordi motstanderne måtte doble markeringen.
Avslutteregenskapene med begge bein var like presise. Venstrefoten var egentlig støttefoten, men Steffen Iversen trente repetitivt på instinktive avslutninger, slik at han kunne vende bort presset og skyte uansett vinkel. Resultatet ble et bredt repertoar: halvvolley fra 16, plasserte bredsider fra kloss hold og kontante straffer. At han samtidig hadde kraft nok til å holde midtstoppere unna ryggsekken, gjorde ham til et naturlig oppspillspunkt. Han tok imot, la igjen til indreløpere og søkte nytt rom - et trekk som passet Nils Arne Eggens 4-3-3 og senere Vålerengas smalere 4-4-2.
Rolleendringen gjennom karrieren var tydelig. Som tenåring i eliteserien var oppdraget klart: score mål. I Premier League måtte han ofte være limet mellom midtbane og angriperkollega Les Ferdinand eller Robbie Keane. Senere, da han vendte hjem, ble Steffen Iversen Rosenborgs erfarne dirigent som kontrollerte tempo, roet ned unge lagkamerater og fortsatt fant nettmaskene jevnlig. Han gikk fra ren måltyv til komplett angrepshjerne uten å miste killerinstinktet.
Taktisk fleksibilitet gjorde ham verdifull under ulike trenere. I Champions League kunne han ligge dypt og trekke opp sekseren til motstanderen for å åpne bakrom, mens han i tette cupkamper ble plassert høyt for å vinne andreballer. Arbeidet uten ball var undervurdert: han satte ofte press i skrå vinkler, tvang backer inn sentralt og utløste lagets kollektive gjenvinning. Samtidig var han disiplinert nok til å ta defensive cornere, vel vitende om at han kunne snu spillet med én pasning når ballen ble klarert.
På dødball var signaturbevegelsen å snike seg bak bakerste stolpe, rygge et halvskritt og angripe sonen mellom keeper og forsvarer. Denne timingen kombinert med kraften i hodestøtet ga både Rosenborg og Norge en rekke viktige scoringer. Han tok også frispark fra skrå vinkler, særlig i sin andre periode i Trondheim, og pisket inn lave skudd som gikk gjennom muren før keeper rakk å reagere.
Det mentale aspektet var kanskje hans største styrke. Steffen Iversen elsket de store anledningene - seriefinaler, kvalifiseringskamper, cupfinaler - og skuffet sjelden når alt stod på spill. Supportere og trenere stolte på at han kom til å levere når de trengte mål eller tid på ballen for å ri av et resultat. Denne «klutchfaktoren» forklarer hvorfor han fremdeles trekkes frem som referanse når man diskuterer pålitelige norske avsluttere.
Spillestilen oppsummeres best slik: kombinasjonen av luftstyrke, presis posisjonering, allsidig avslutning og taktisk intelligens gjorde Steffen Iversen til et komplett angrepsvåpen - og til en spiller som kunne tilpasse seg alder, motstandere og formasjoner uten å miste effektiviteten i siste tredjedel.
Statistikk og meritter: Steffen Iversens tall, titler og utmerkelser
Nedenfor finner du en stram oversikt over hvor mange seriekamper og ligamål spissen noterte seg for i de mest profilerte klubbene:
- Rosenborg (1995-1996, 2006-2010, 2011-2012): 216 eliteseriekamper / 103 mål
- inkludert 26 Champions League-kamper med 9 scoringer - Tottenham Hotspur (1996-2003): 170 obligatoriske kamper / 48 mål
- 144 av dem i Premier League (36 nettkjenninger), 10 i europeiske cuper (3 mål) - Wolverhampton Wanderers (2003-2004): 16 PL-kamper / 4 mål
- Vålerenga (2004-2005): 43 eliteseriekamper / 19 mål
- Crystal Palace (2011): 6 Championship-kamper / 0 mål
- Trondheim-klubbene Trygg/Lade og Haugar (2013-2016): 28 seriekamper / 15 mål på lavere nivå
Landslaget
- Norge A: 79 kamper / 21 mål (1998 - 2011)
- Høydepunkter: Spania-scoringen i EM 2000, deltakelse i VM 1998 og en rekke avgjørende kvalifiseringsmål.
Lag-titler
- Eliteserien med Rosenborg: 1995, 1996, 2006, 2009, 2010
- Eliteserien med Vålerenga: 2005
- English League Cup med Tottenham: 1998/99-sesongen (matchvinner i semifinalen)
- Superfinalen i Norge (Supercup-varianten): 2010
Individuelle utmerkelser
- Toppscorer Eliteserien 2010 (21 mål)
- Kniksenprisen «Årets angrepsspiller» 2010
- Årets unge spiller i Norge 1996
- Årets RBK-spiller 2007 og 2009 (supporterkåring)
Hva tallene forteller
Målstatistikken understreker jevnheten som kjennetegnet Steffen Iversen gjennom tre tiår på toppnivå. Over 100 seriemål for Rosenborg, nesten femti fulltreffere i London og mer enn tjue for landslaget viser en spiller som leverte uansett arena. Ser vi på cup- og Europakamper, øker totalen ytterligere, og spissen endte på mer enn 200 scoringer i offisielle klubbturneringer.
Han bidro til seks ligagull hjemme, løftet et engelsk trofé og var matchavgjørende i Champions League-kvelder mot storkanoner som Real Madrid og Dortmund. Den kontinuerlige målproduksjonen, spesielt i sesongene 2006-2010 da han passerte 15 nettkjenninger i snitt per år, vitner om en evne til å omstille seg fra eksplosiv unggutt i Premier League til rutinert oppspillspunkt i Eliteserien.
Landslags-sifrene er kanskje ikke astronomiske, men konteksten - 21 mål på 79 opptredener i en periode der Norge møtte sterke EM- og VM-motstandere - fremhever viktigheten av hans duellkraft og presise timing i boks. Seks kvalikscoringer i 2009, alene, sendte Norge til playoff.
Merittene forklarer hvorfor navnet Steffen Iversen fortsatt nevnes når man diskuterer Norges mest komplette avsluttere: han leverte titler i tre forskjellige perioder, var toppscorer i sin midtre 30-årene og bidro med avgjørende mål i både Wembley-finaler og Lerkendal-oppgjør. Summen av kamper, trofeer og priser setter ham i en eksklusiv kategori der lang levetid på øverste nivå kombineres med evnen til å avgjøre de største kampene.
Etter karrieren og ettermæle: Steffen Iversen utenfor toppscenen
Da eliteserieslukkingen kom i 2012 var det få som trodde karrieren til Steffen Iversen skulle fortsette på gress som verken luktet Champions League eller flombelyst Premier League. Men trønderen ville spille, ikke bare mimre, og han valgte derfor en gradvis nedtrapping i hjemlige lavere divisjoner. Først ble det et symbolsk innhopp i barndomsklubben Trond, deretter signerte han som spillende trener i Herd på Sunnmøre og senere som rutinert oppspillspunkt for Trygg/Lade. I alle klubbene leverte han dobbeltrollen som målgarantist og mentorfar for unggutter som plutselig fikk en tidligere landslagsspiss som veileder på treningsfeltet.
Etter hvert glapp fysikken, men fotballøyet forble sylskarpt. Derfor var det naturlig at Steffen Iversen tok steget over i ulike rådgiver- og treneroppgaver. Han har holdt foredrag for NFF-kurs, gitt individuelle spissøkter for RBK-akademiet og bidratt som ekspertkommentator i Discovery+ sine Eliteserie-sendinger. TV-jobben avdekket samme lune ro som han viste i garderoben: tørrvittige analyser, men aldri spydige. Supportere som husker ham med armene i været på Mestalla, setter i dag pris på at den samme stemmen kan forklare hvorfor en moderne nier fortsatt bør lære seg å hedde som Iversen på 90-tallet.
Røtter i Trondheim preger alt han gjør. Han stiller på skoleturneringer i Kolstad, tar på seg RBK-drakt når han leder veldedighetskamper og har flere ganger dekket deltakeravgiften for lag i Trøndelag som manglet midler. Den sosiale innsatsen har gitt ham hederspriser fra både bydelen Lerkendal og Trondheim kommune, og det er ikke uvanlig å se ham dømme tre-mot-tre kamper på Byåsen Cup.
Sammenligningene med faren Odd er uunngåelige. «Vi hadde samme nese for mål, men far brukte ren kraft; jeg levde av timing», har Iversen, Steffen selv sagt. Der Odd var det uoppnåelige idol, er sønnen blitt læremesteren som gir konkrete råd om bevegelse i boksen. For en hel generasjon norske spisser ble hans hodespill og venstrebenskudd selve manualen - et referansepunkt som fortsatt trekkes frem av trenere i aldersbestemte landslag.
Gamle RBK-sjef Nils Arne Eggen formulerte arven slik: «Han fulgte opp sin far med ærerik eleganse, og så la han til en dose Tottenham-glamour som gjorde trøndersk fotball mer internasjonal.» En Vålerenga-supporter uttrykte det enda kortere etter at S. Iversen scoret hat-trick for VIF mot Stabæk i 2006: «Han er en bølle i boksen, men en gentleman på matta.»
Hva sitter igjen? I statistikkbøkene står 79 landskamper, 158 Eliteserie-scoringer, Ligacup-gull og utallige overskrifter om matchvinnende headinger. Utenfor tallene ligger et ettermæle av lekenhet, raushet og lokalt engasjement. Steffen Iversen viste at en toppspiss kan runde av uten å runde av ambisjonene; man kan by på seg selv på Åråsen en søndag og gi bort taktikk-tips til gutter 14 på mandag. Nettopp derfor rangeres han høyt når norsk fotballhistorie skal skrives: som sønn av en legende, som måltyv på de største arenaene, men først og fremst som broen mellom gullalderen på 90-tallet og dagens talentkull som fortsatt spør: «Hvordan header jeg som Steffen Iversen?»